Flex
De fleste skaft er merket med en flex-betegnelse som L, A, R, S eller X. Et L-skaft er mye lettere å deformere en et X-skaft, det er ikke så stivt. Regelen er jo lavere handicap jo stivere skaft.

Det er imidlertid slik at det ikke finnes noen standard for hvor stivt et skaft med en viss betegnelse skal være, eller hvordan stivheten skal bli målt. Et A-skaft fra en leverandør kan derfor være likt et S-skaft fra en annen leverandør. Selv fra samme leverandør kan forskjellige typer skaft med lik flex-betegnelse ha ulik stivhet.

Å velge skaft fra flex-betegnelse L, A, R, S eller X er derfor ikke noen bra metode.

Svinghastighet
Fra ca 1990 ble det vanlig å angi hvilken svinghastighet et skaft er egnet for. Det finnes flere ulike systemer, eksempler er RSSR eller DSFI, de er imidlertid i prinsipp de samme.

Utgangspunktet for disse systemene er at skaftet skal være udeformert (i slagretningen) da køllehodet treffer ballen. Gjennom matematisk å kombinere egenfrekvens og rotasjonsstivhet hos et skaft får man skaft-klasser som 70-75 mph, 100-110 mph eller tilsvarende. Det matematiske formelverket er empirisk, dvs basert på en lang rekke praktiske forsøk.

Et problem med hastighetsbaserte skaftkriterier er at hastigheten ikke sier så mye om hvordan en spiller belaster skaftet under svingen. True Temper, en av de ledende skaftleverandørene, beskriver dette som "Det som teller er ikke hvor fort du svinger – men hvordan du svinger fort".

Å velge skaft fra hvilken svinghastighet man har er derfor heller ikke noen spesielt bra metode.

Egenfrekvens
Et golfskaft er elastisk. Det betyr at det vil fjære tilbake da man bøyer det og så plutselig slipper det. Jo stivere et skaft er, jo raskere vil det fjære tilbake.

Før skaftet stopper opp, vil det svinge fram og tilbake. Antall ganger det svinger fram og tilbake i løpet av ett sekund er et mål på skaftets naturlige egenfrekvens. Normale golfskaft svinger ca 3-6 ganger hvert sekund.

For å slippe å bruke desimaler ved mer nøyaktig angivelse av egenfrekvenser, angir man antallet svingninger per minutt. Et normalt golfskaft har derfor angitte egenfrekvenser fra ca 180-360 svingninger per minutt. Den enhet som blir brukt er cpm, som betyr cycles per minute.
En cpm-angivelse er et indirekte men nøyaktig mål på et skafts stivhet. Å velge golfskaft utfra egenfrekvens er derfor en bra metode.

Rett egenfrekvens hos en golfkølle
Den kraft som deformerer et golfskaft under en sving, er direkte proporsjonal med den akselerasjon som spilleren gir køllen. Hvis akselerasjonen er dobbelt så stor, er også kraften dobbelt så stor.

Så lenge akselerasjonen øker, vil skaftets deformasjon øke. Akkurat da akselerasjonen når sin største verdi, har også deformasjonen sin største verdi. Da akselerasjonen deretter minker, vil skaftet fjære tilbake i henhold til den spillende køllens naturlige egenfrekvens.

Tiden mellom maksimal akselerasjon og balltreff er meget individuell. Noen slutter å akselerere nokså tidlig, mens andre akselererer nesten helt fram til balltreff.

Målet er fortsatt at skaftet skal være udeformert ved balltreff (i slagretningen). Det går derfor å regne seg fram til rett køllefrekvens, hvis man kjenner tiden mellom maksimal akselerasjon og balltreff samt lasten på køllen. En slik måling blir gjort med et akselerometer, som er koblet til kølleskaftet.

Rette egenfrekvenser for et helt sett køller

Mange spillere akselererer annerledes med en kort kølle enn med en lang. Gjennom å måle tiden mellom maksimal akselerasjon og balltreff for flere ulike køllelengder, kan man etablere en individuell frekvenskurve. Eksempler på slike kurver:

Hvordan det er å spille med et frekvensriktig køllesett
Hvert skaft i et frekvensriktig sett vil yte optimalt. Hver kølle samarbeider med isteden for motarbeider spilleren, og skaftbidraget til både slaglengde og retningspresisjon blir optimal for den enkelte spiller. Et frekvensriktig sett vil over tid også fremme et mer konsistent spill.

tilbake til første side