|
Tilbake til innleggsoversikten Tilbake
til første side Søk på GOLFSIDEN
Les mer
Her kan du legge inn: nytt innlegg
  Fooore - 24. mai 2019 kl. 08:52 * IP
Sesongstart!!
Elvis er ikke død. Han kommer fra Rælingen. Og i dag spiller Kongen golf. Som ingen andre.
Du kan nesten se det bare på gangen. Mens andre beveger seg umerkelig over gresset, troner han frem. Han er norskere enn norsket. Han er medlem og han har betalt dyrt for å være det – på Losby Golf & Country Club. Golf det er han, til fingerspissene. Og Country – 18 hull, bunkere, vann, klubbhus, fugler og trær, er skapt for hans velvære – og han nyter det. Om enn ikke stillferdig – så med rette.
Baken er trukket inn, brystkassa er skutt frem, hodet er hevet høyt på en kneisende nakke og armene går som vindmøller i den forsagte morgensolen. Bevegelsen drar hele den masse fremtoningen rundt i en lett vaggende – men dog bestemt – gange.
Skoene er hvite, som de skal være på fryktelig gode golfspillere. Buksene er rutete, slik de er det i Skottland – golfens vugge. Og slik det er på St. Andrews skal det også være på Rælingen. Skjorten er sort med et diskret – men like fullt lett gjenkjennelig – merke, øverst på venstre bryst. Hansken matcher skoene. Og på capsen står det Callaway – slik at ingen skal behøve å lure på hvilke køller han spiller med.
Og av dem er ingen mer kjær enn driveren. Store gutter må han store køller, og Elvis fra Rælingen har den største av dem alle; ”The almighty biggest and greatest Big Bertha that has ever been built”. Like lang som et vondt år, og med ett klubbhode på størrelse med en middels japansk familiebil. Den er bygd for fart og spenning. Som sin eier.
Så skrider han frem. Ballen ligger på den grønne gresset, og langt der fremme ligger målet: Hullet med det vaiende flagget i. Alle golfspilleres Mekka.
I åndeløs spenning trekker vi pusten, og venter på utløsningen. Vi har allerede ventet lenge, men for Elvis fra Rælingen er vi luft. Uverdige groupies, som kan gå der bak – på nåde – så lenge vi ikke lager noen irriterende lyder, eller på annen måte sjenerer utfoldelsen av mesterens oppsparte talent.
To ganger slår han i bakken så gresset spruter. Prøvesving!
Så går han to meter bak ballen, stiller seg opp i stram giv akt og løfter køllen på strak arm slik at den former en siktelinje mot målet i det fjerne. Spenningen er grensesprengende.
Og snart er mesteren klar.
Igjen stiller han seg bort til ballen, og slår to ganger hardt i det som er igjen av gresstuster i området. Prøvesving! Han nærmer seg sitt crescendo, men ingenting kan overlates til tilfeldighetene. Igjen stiller han seg opp bak ballen og stiller inn siktet. Målet er en 20 x 20 meter kortklipt gressplen med ett flagg som vaier friskt i vinden. Men i golf, som i all annen toppidrett, er det de små detaljer som til slutt skiller vinnerne ut fra den gemene hop.
For tredje gang stiller han seg bort til ballen, og slår køllen hardt ned i den blottlagte marken. Prøvesving! Og så, mens spenningen knyter seg i maveregionen, fuglene slutter å kvitre og vinden stilner, tar han to skritt frem og legger køllen klar bak den hvite ballen. Alle forberedelsene, all treningen og alt talentet, har brakt han dit. Nå er han der. Han er klar. Elvis fra Rælingen skal slå!
Vi trekker pusten og løfter blikket mot himmelen. Opp der skal ballen. Opp, opp, opp. Som ett hvitt prosjektil mot den blå bakgrunnen, som stiger og stiger opp i uendeligheten og lander kattemykt i det forjettede land.
Som ett prosjektil farer ballen frem over marken. Etter fem meter treffer den en tidligere oppslått gresstust, bykser to meter til værs, og legger seg til ro nøyaktig 12,4 meter foran Mannen, Myten, Legenden – Elvis fra Rælingen.
Uten å foretrekke en mine tar han golfbaggen på ryggen og starter vandringer mot evigheten. Etter 12 meter setter han den ned igjen, med den største selvfølge, og starter forberedelsene til å slå.
Først er det prøvesving. Ikke bare en gang. Men to ganger, så nye gresstuster fyker mot himmelen. Og så skal det naturligvis siktes på nytt. Flagget har ikke flyttet seg nevneverdig siden sist, men man kan jo aldri vite om noen har kommet bort i siktet. Det må naturligvis justeres. To ganger, for å være helt sikker. På golfspråket heter det svingrutine. Noe enhver lærbok med et minimum av selvrespekt vil fortelle deg at alle gode golfspillere må ha. Og Elvis fra Rælingen har en svingrutine som ingen annen. Og nå er han klar til å slå på nytt.
Resultatet er betydelig bedre denne gangen. Ballen når sitt crescendo to meter over bakken. På vei ut av banen treffer den ikke bare èn, men to, granlegger, før den legger seg pent til ro blant høyt gress – 60 meter til venstre for flagget.
Sakte slipper spenningen taket. Mavemusklene slapper av, og vi kan igjen puste normalt. Etter tolv hull, hundre prøvesvinger, nitidig sikting og en halv fotballbane klargjort for landbruks formål, så må det snart bare skje: At Elvis fra Rælingen treffer golfballen rent slik at den løfter seg mot himmelen og styrer sikkert mot målet langs imaginære siktelinjer.
Men man vet naturligvis aldri. Og er vi riktig heldige så blir det mørkt før runden er over.
|
  GS2 (24. mai 2019 09:24) * IP
Når jeg åpnet innlegget og så en skjerm fylt av tekst, tenkte jeg at her har vi en ny HeSK.
Men dette var bare fantastisk! :D
  trond kracht (24. mai 2019 09:38) * IP
Veldig bra !! Håper mange av oss gamle Elviser kjenner seg igjen.
  Henrikfan (24. mai 2019 09:45) * IP
Fooore lever og leverer! Respekt til HeSK
  Enur (24. mai 2019 09:59) * IP
Morsomt!
Men langt bak i hjernebarken har jeg en følelse av at jeg har lest dette (eller noe svært lignende) et eller annet sted tidligere?
Noen med samme følelse? Eller kanskje Fooore selv kan oppklare det for meg?
Henrikfan (24. mai 2019 10:59) * IP
Enkel googling sier på et annet forum for 13 år siden av Nicket Skjæråsen:
https://scangolf.no/forum/thread/27730
Henrikfan (24. mai 2019 11:03) * IP
Og det Nicket var nok inspirert av dikteren med samme navn: Einar Skjæråsen
https://no.wikipedia.org/wiki/Einar_Skjæraasen
Enur (24. mai 2019 11:54) * IP
Takk for det, Henrikfan!
Godt å se at langtidsminnet da fortsatt er intakt, siden korttidsminnet glimrer med sitt fravær omtrent hele tiden nå som man er litt oppe i årene.
Og godt skrevet er det nå uansett hvem som er opphavsmannen.
  Fooore (24. mai 2019 14:52) * IP
Jeg har kopiert inn denne cirka hvert 4.år eller noe, her og på scangolf. Husker jeg lo så jeg grein første gang jeg så den på scangolf.
Henrikfan (24. mai 2019 15:32) * IP
Gull med en fredagshistorie eller vits. Humør er bra. Er dette å anse som en stafettpinne?
  Dilter (24. mai 2019 16:28) * IP
Dette er en gjenganger også her på Golfsiden.
Første gang ser ut til å ha vært 15. april 2008, og deretter 10. juni 2013. Begge ganger av Fooore.
Historien, og ikke minst bildene den kaller frem, er imidlertid god, så repriser er helt i orden.
|
Tilbake til innleggsoversikten (Her bruker du kun ett nick!)
|
