Golfaskjer - hva skjer? 030701

Tilbake til første side

Hva skjer med golfaksjene?
I Dagens Næringsliv var det en artikkel om nye golfbaner og prisen på andeler 2. juli. Golfpresident Christian Anker-Rasch, som har gjort en meget god jobb i å renske opp i golfforbundet etter den forrige generalsekretæren og hans massive rot, uttalte at det kan bli en nedtur for de som sitter med golfprosjekter og golfaksjer fremover. Vi så eksempler dette i Sverige da golfboomen var på det verste for 10-20 år siden. Flere konkurser med tilhørende tragedier så dagens lys.

Artikkelen i DN var ganske unyansert og skrevet av en som ikke har peiling på golf og som hadde fasiten klar før han skrev slik det er blitt vanlig i denne delen av pressen.

Hva skjer i Norge fremover med hensyn til golfaksjer??

Vi har også våre tanker om dette.

Det er noen viktige poenger som rettferdiggjør forholdsvis høye priser på golfaksjer. Kommuner, stat og andre offentlige instanser; STUI for eksempel, pøser inn millioner av kroner til idrettsanlegg som nesten ikke brukes. Vi tenker på hoppbakker, lysløyper, alpinanlegg (manglende snø i 9-10 måneder i året) og delvis svømmehaller. Andre haller brukes til fotball, håndball, basket, volleyball, innebandy osv. Dette er bra. Disse er meget kostbare, men hallene bygges med offentlige midler. Dermed slipper brukerne å betale noe særlig når de skal utøve sine aktiviteter. Golfbaner derimot bygges for medlemmenes penger. En golfbane koster mellom 20 og 100 millioner kroner. Med 1.000 medlemmer er det ikke vanskelig å regne ut hva selvkost pr. medlem blir; 20-100.000 kroner for en aksje.

Når ikke myndighetene har fått opp øynene for hvilke besparelser det innebærer på sosialbudsjettene i form av sparte midler fordi golf er meget helsebringende for alle deler av befolkningen – spesielt de eldre, er det lite håp om offentlig støtte til de helsebringende golfbanene i uoverskuelig fremtid. Bærum Kommune har gjort en fin innsats ved å legge ut mark og drive et golfanlegg på Rud i Vestre Bærum. Men det hører til unntakene.

Det pekes i Dagens Næringsliv på at aksjeprisene er høye på en del aksjer. Høye i forhold til hva da? Stort sett legges aksjene ut til kostpris. Dette gjelder både Hauger, Losby, Miklagard og Holtsmark. I Kristiansand gjelder det samme på den nye Robert Tent Jones banen der.

På Haga Golf i Bærum er det annerledes. Der er kostprisen rundt 100 millioner kroner. Det skal selges 1.600 medlemskap/aksjer. Prisen er det ikke mulig å få ut av initiativtakerne, men det antydes mellom 100.000 og 150.000 kroner for en andel når et par hundre legges ut for salg til høsten. Med en pris på 125.000 kroner blir 200 millioner kroner i alt. Det innebærer at grunneierne håper på å tjene 100 millioner kroner i tillegg til leieinntekter som langt overstiger inntektene fra nåværende drift – hovedsakelig kornproduksjon. Markedet bestemmer om de klarer å subbe inn denne ”superprofitten”,

Hva bestemmer prisen?
Prisen på aksjer bestemmes på sikt av etterspørsel og tilbud. Så enkelt er det. Det er ingen som spør hva det kostet å bygge banen når andeler skal omsettes i annenhåndsmarkedet. Prisen på golfaksjer bestemmes ganske enkelt av beliggenhet, banens kvalitet, klubbmiljø, beliggenhet, status, nærhet til bosted og beliggenhet. Det med status og delvis beliggenhet er Oustøen Country Club et godt eksempel på. Banen er ikke spesielt bra. I år har den dessuten vært i elendig forfatning, skal vi tro kilder vi stoler på. Likevel ryktes det at prisen på aksjer er rundt 300.000 uten at vi har sett at annonsører har fått napp på dette nivået i det siste.

Etter hvert som norske golfspiller får øynene opp for gleden av å spille på baner av høyere kvalitet, vil vi få et skille i aksjekurs på baner som fremhever seg på dette feltet. Vi har i Norge ikke vært overstrømmet av gode banearkitekter. Vi har fått en del design- og arkitekthjelp fra Sverige. Ofte fra folk som ikke lenger får oppdrag i hjemlandet pga manglende kunnskaper og dyktighet – dessverre. I det siste er fokus blitt trettet mot dette problemet. Det har blant annet resultert i at den verdensberømte Robert Trent Jones jr. har satt sitt navn på tre baner i Norge. Sverige har ingen! Miklagard (på veien mellom Oslo og Gardermoen) er kommet lengst, men Kristiansand og Holtsmark i Lier ligger rett rundt hjørnet.

Selv sier Robert Trent Jones jr. at han aldri har hørt om at hans baner legges ut så billig som i Norge. Vi skal huske på at vi ikke kan sammenligne oss med folk som skal på joggetur. En tusenlapp til joggesko og en kortbukse holder lenge her. Landeveien er det ”gratis” å løpe på. Den har vi betalt over skatteseddelen. Vi skal heller ikke sammenligne med kommunale idrettsanlegg som ofte er langt dyrere enn golfbaner. Dette betaler vi mer eller mindre gladelig over skatteseddelen. Da blir kostnadene usynliggjort. Så ikke med golfbaner. Slik er det bare.

På Valderrama golfbane i Spania koster en aksje rundt en million kroner. I USA koster en andel i en privat klubb alt mellom himmel og jord, mest i himmelen. En privat klubb nord for San Francisco koster eksempelvis en aksje 800.000 kroner. I Japan er det enda verre. Flere hundre tusen må du også bla opp for de mest populære banene i Sverige. Der er det stor forskjell på baner. Ofte koster en andel mellom 10.000 og 30.000 kroner. Andre summer forekommer også.

I Dagens Næringsliv siteres banekonsulent i NGF Thor Bjørn Oveland på følgende utsagn: ”De eksklusive banene er det liten vits i. Det vi trenger er gode lavkostbaner til vanlige folk”.

Dette er i seg selv en selvmotsigelse. Du får ikke gode baner til en lav pris. Kvalitet gir seg nødvendigvis utslag i prisen. Billige baner er OK, men spesielt gode blir de ikke. Vi trenger gode baner. Kanskje vi kan lage tilfredsstillende baner til 15-20 millioner kroner, men noen toppbaner blir det ikke. 20 millioner kroner og 1.000 medlemmer innebærer en aksjekostnad på 20.000 kroner og en årlig ”gressklippingsavgift” på 5.000. det er trolig dette banekonsulenten mener. Da er vi enige. Denne kostnaden burde kommunen ta. Da blir det billig for publikum – på samme måte som i en svømmehall til 100 millioner kroner eller hva det kan koste. Kostet det 125 millioner kroner for Bærum Kommune å pusse opp Nadderudhallen?

Når golfpresident Christian Anker-Rasch i DN hevder at ”tilbudet er i ferd med å overstige etterspørselen”, tenker han på de dyreste banene hvor andelene koster over – la oss si - 50.000 kroner. Det har han nok rett i. De som går med planer om å bygge dyre golfbaner, bør nå tilby en beliggenhet enten i Frognerparken eller på Kongsgården på Bygdøy. Mer enn en halv times kjøring fra Oslo blir for mye. Nye og dyre baner må ha et nærområde å hente medlemmer fra. Meland i Bergen er helt på grensen til geografisk fjernhet fra bykjernen. Banen er av bra kvalitet. Det hjelper. Man reiser nemlig ikke en halv time med bil for å spille på en dårlig bane. Da er det like greit å slå på en driving range en time, og så gå en tur i skogen.

Christian Anker-Rasch sier til Golfsiden at han ønsker et vidt spekter av baner i Norge. Han vet ikke hvor metningspunktet for de dyre banene ligger. Kanskje er det nådd allerede.

Familiesport? Neppe!
Golf markedsføres som en familiesport. I utgangspunktet er dette fullstendig riktig, men i praksis er det langt fra sannheten. Golf er meget familiefiendtlig slik situasjonen er i Oslo-området. Det er heldigvis bedre utover i landet. På den nye banen i Bærum, Haga Golf, vil en familie på fire måtte betale rundt 500.000 for at alle skal få spille så mye de vil uten at barna er blant de mest lovende. Talentene vil kanskje få muligheter til å slippe billigere unna.

I Oslo GK, hvor denne redaktør er medlem, får ikke barna en gang stille blant passive medlemmer. De må stå på venteliste. En venteliste med en stipulert ventetid på 30-50 år. Det innebærer at undertegnede kan få spille med sine barn på banen i en alder av 80-100 år. Det gleder vi oss til! Alternativet er å bla opp en halv million kroner på Haga for å få spilt familiegolf uten å reise alt for langt fra eget hagegjerde.

Nei, det blir trolig andre idretter på våre barn.

For at vi skal få bredden med i golfsporten må inngangsbilletten bli mer human. Men vi trenger gode baner for å få frem gode spillere. Vi ønsker derfor de tre Robert Trent Jones banene Miklagard, Kristiansand og Holtsmark velkomne selv om de er dyrere enn andre baner. Men vi trenger ikke BARE slike baner. Vi trenger billigere baner hvor selvsagt kvaliteten ikke kan bli så bra, men likevel tilfredsstillende. Vi har nylig selv kjøpt et medlemskap i Miklagard. Vi har spilt ni av hullene og er meget imponert. Selv her vil det bli et par justeringer før banen åpner alle hullene. En golfbane er i stadig utvikling.

Vi vil sannsynligvis få en del baner hvor utbyggerne går skoene av seg hvis de ikke foretar de riktige grepene. I fjor høst fikk vi her på Golfsiden ukentlige forespørsler fra ivrige bønder som ønsket å legge arealene sine ut til golfbaner. NGA (Norske GolfArrangementer AS) får en rekke henvendelser . De fleste blir det ikke noe av.

Det sier seg selv at uten offentlige tilskudd er golf i ferd med å bli en snobbesport i den forstand at det blir for dyrt å melde seg inn i en klubb i nærheten av der man bor. Dette gjelder pressområdene. Utenfor disse gjelder andre regler hvor dugnadsånden er større og profittmotivet mindre.

Paradoksalt nok er den klubben som kanskje går for å være den mest snobbete i landet den billigste av de veletablerte 18-hullsbanene. Her koster medlemskapet kr 3.900 pr. år. Innmeldingsavgift er irrelevant fordi ingen kommer inn i overskuelig fremtid pga den lange køen.

Løsningen for mange golfspillere er postkasseklubber og spilling på greenfee.

Rekrutteringen til sporten er et meget sårt tema selv om mange hevder at de gjør mye for juniorer.

Det er ikke lett å være den sterkest voksende idretten i Norge. Mens vi venter på at banesituasjonen skal bli bedre, er det bare å svinge køllene som best man kan!

Tilbake til første side

Tips en bekjent om golfsiden.com!
Mottakers epost		Navn
Din epost		Navn

Annonser

Golfnyheter på mail? Send inn din mail adresse til: ramn@online.no

Henvendelser annonser:
ramn@online.no