Winged Foot GC i New York. Her spilles US Open

16.09 US Open, Winged Foot:
Vanskelig og god bane
Det er et av årets høydepunkter for golffrelste. Og vi har en nordmann med.

Viktor Hovland og alle de andre skal virkelig få kjørt seg på en tøff bane.

Scoren blir kanskje ikke under par for vinneren. Men det avhenger av hvordan de setter opp banen.

Golfbanearkitekt EIGCA Svein Drange Olsnes har laget denne forhåndsomtalen av US Open og banen den spilles på:
     
Viktor spiller U.S. Open 17.-20. september på Winged Foot GC (West Course) i Mamaroneck i staten New York.

Mamaroneck er en by med 30000 innbyggere og ligger ca. 32 kilometer Nord-Øst for New York City.

I U.S. Open stiller alltid de beste spillerne, og for mange er det den ultimate seieren. Ikke alle takler de spesielle forholdene på en U.S. Open-bane med smale fairways, høy rough og harde og lynraske greener, men for eksempel Brooks Koepka, som ikke spiller i år på grunn av en skade, passer dette utmerket. Han har vunnet 7 ganger på PGA Tour hvorav 4 er Majors (2 U.S. Opens og 2 PGA Championships).

Hvordan er så Viktors sjanser til å vinne?

Jeg skal ikke helle for mye kaldt vann i blodet til de mest optimistiske i Viktor Hovland Fan Club, men etter hva jeg har funnet ut, er det kun EN «rookie» (førsteårsspiller) som har vunnet U.S Open, og det er Jerry Pate i 1976.

USGA har satt opp banen i kjent stil, og Jon Rahm som spilte en treningsrunde forrige uke sa: «Den er lang, smal og kupert. Du må spille god golf her, og jeg kan ikke forstå at noen av oss kan gå under par».

David Feherty, en tidligere spiller og i mange år en kjent reporter, sa nylig at det kommer til å bli mye klaging fra spillerne over «umulige» forhold. Hvis du ikke treffer fairway fra tee, kan alt skje.

Steve Flesch som spilte mange år på PGA Tour sa en gang: «Å spille en runde i U.S. Open er som en 5-timers rotfylling».

Winged Foot som i 2020 spilles som Par 70, 7477 yards (6837 meter) har tidligere arrangert U.S. Open 5 ganger; 1929, 1959, 1974, 1984 og 2006.

Banen kan, som tidligere nevnt, være brutal, og i 1974, det som i ettertid er kalt «The Massacre at Winged Foot», var Hale Irwins vinnerscore +7. Ted Horton som var greenkeeper i 1974, sa etterpå: «Det var den høyeste og tykkeste roughen i U.S. Opens historie. Vi var svært stolte». Vinnerscoren i 2006, da australieren Geoff Ogilvy vant, var ikke så lav den heller; +5.

Winged Foot Golf Club ble stiftet i 1921 av medlemmer i The New York Athletic Club.
The West Course, som er ranket av Golf Digest som nr. 11 på listen av de 100 beste banene i USA, ble designet i 1923 av A.W. Tillinghast, en av de største golfarkitektene i historien.

Tillinghast, som nettopp hadde designet to 18-hullsbaner i Baltusrol, som ikke ligger så langt fra Winged Foot, fikk følgende ordre fra medlemmene: «Give us a man-sized golf course». Han var aktiv samtidig med arkitektene Alister Mackenzie, Donald Ross, Harry S. Colt, Seth Raynor, George Crump, Hugh Wilson, George C. Thomas og William Flynn.

Årene mellom 1910 og 1937 blir kalt for «The Golden Age of Golf Design» (i motsetning til perioden 1950 til 1985 som kalles The Dark Age of Golf Design), og i den perioden ble 51 av de 100 beste banene i USA bygget. Mange av disse klassiske banene blir fremdeles brukt til de største turneringene.

Jordsmonnet i området hvor Winged Foot ble bygget, er svært steinholdig. Lokale bønder som hadde arbeidshester og utstyr, fikk oppdraget med å grave opp og samle stein før man i det hele tatt kunne tenke på å lage spillefelt for golf.

Klubbhuset er designet i løpet av perioden vi kaller Arts and Crafts, eller Craftsmen Style. Stilen var ment å vise gode detaljer og håndverk mer enn industrialisert massebyggeri. Steinene som ble gravd opp av jorden, er brukt i fasadene.

Artig er at ordningen med «Mulligan» (å kunne spille en ny ball fra teestedet hvis det første er dårlig), kommer fra Winged Foot. Det sies at det startet i slutten av 1920-årene og har navnet etter David Mulligan som mente at han kunne «gjøre det på nytt» når han følte for det.

Hva er det som er så spesielt med Winged Foot, utenom at det generelt er en fantastisk golfopplevelse? Klikk på linken og hør hva Geoff Ogilvy og Gil Hanse sier. Geoff Ogilvy, vant her i 2006, og han er også partner i et australsk arkitektfirma som designer golfbaner etter de klassiske prinsipper (hva «de klassiske prinsipper» er, kan jeg forklare en annen gang). Arkitekt Gil Hanse, som jeg har nevnt i tidligere innlegg, stod bak en omfattende oppgradering og flere forandringer i 2015.

www.youtube.com/watch?v=Qfx86KMkBy0

For de spesielt interesserte: Gressortene både på fairways og greener er Bentgrass (Krypvein), noe som er vanlig i New York som er en del av USA som betegnes som Cool Season.

Selv om alle hullene «har noe med seg», her er noen som er spesielt verdt å merke seg og spillestrategi-anbefalinger på noen av dem:

#1- «Genesis» Par 4, 451 yards
Åpningshullet «Genesis» (bibelsk betegnelse; «begynnelsen»), forlanger spillernes fulle oppmerksomhet og gir en forsmak på hva Winged Foot har å by på. Dogleg svakt venstre med en green som heller kraftig mot spilleretningen og har to synlige rygger som er utslagsgivende for putteretning hvis man ligger feil i forhold til flaggplassering. Jack Nicklaus 4-puttet på åpningsrunden i U.S. Open i 1974; han lå altfor langt bak på greenen, puttet nedover og av greenen på første putt og trengte tre putter derfra og i hullet.

Mange kaller dette for det tøffeste åpningshullet i profesjonell golf. 451 yards er ikke spesielt langt for disse spillerne, men man må tenke på at greenen er designet av Tillinghast da greenspeeden (Stimp) var 6-8 og ikke 13 som i dag.

#3- «Pinnacle» Par 3, 243 yards
Et langt Par 3-hull, igjen med en green som heller kraftig mot spilleretningen og som fra det bakerste teestedet må virke svært liten. Navnet «Pinnacle» (spiss, topp) har det fått fordi når man står bakerst på greenen og skal putte nedover, føler man seg henvist til en fjelltopp. Kanskje strategien bør være som det Billy Casper gjorde på alle fire rundene da han vant her i 1959; slå til forkant green og chippe tett til pinnen for en enkel Par.

#5- «Long Lane» Par 5, 502 yards
Claude Harmon sa en gang at vanskelighetene på Winged Foot er de 4 første og de 4 siste hullene. Der er bare 2 Par 5-hull på Winged Foot (West) når proffene spiller den som Par 70.

Hull #5
er et kort hull hvor man bør få Birdie for å henge med.

#7- «Babe-in-the-Woods» Par 3, 162 yards
Et kort Par 3-hull med en relativ flat green. Arkitekt Tillinghast sa at «bunkrene på dette hullet er de dypeste på hele banen» noe som Johnny Miller dypt fikk erfare i 1974 da han trengte 4 slag fra bunkeren som ligger kort på greenens høyre side.

#10- «Pulpit» Par 3, 214 yards
40 yards bak greenen er der et bolighus, noe som fikk Ben Hogan til å gi følgende beskrivelse av dette Par 3-hullet: «A 3-iron into somebody´s bedroom".
Greenen har stor helning mot spilleretningen og er hevet over terrenget med bratte skråninger ned mot bunkrene. Hvis flagget står bakerst på greenens høyre side, kreves en høy fade. Hvis flagget står kort, er det lett å havne i en av bunkrene. Mange mener det er banens beste Par 3-hull, og de fleste er fornøyd med par her.

#15- «Pyramids» Par 4, 426 yards
Mange av medlemmene har dette som sitt yndlingshull. En bekk krysser fairwayen og greenen er bygd diagonalt med innspillsretningen. De fleste av proene slår ut med langt jern eller rescue som gir flatt underlag og best innspillretning til en to-platå-green. Dype bunkre på begge sider av greenen.

#16- «Hells Bells» Par 4, 498 yards
Et flott dogleg venstre Par 4-hull. Medlemmene spiller dette som Par 5. Nokså smalt fra tee og utslaget må være langt og noe til høyre for senter av fairway for å få et fritt innspill til en terrassert green hvor fremre del er svært skrånende mot spilleretningen.

#18- «Revelations» Par 4, 469 yards
Et flott avslutningshull som har en fantastisk green som er en sum av alt det Winged Foot har å by på; opphøyd med bratte skråninger på hver side, en dyp bunker, «false front» (sterk helning mot spilleretningen på greenens fremre del, noe som gjør pinneplassering fremme på greenen vanskelig), terrassert helning fra greenens bakre del til fremre.
I 2006 kom Phil Mickelson, Colin Montgomerie og Jim Furyk til Hull 18 med mulighet å vinne, men det var Geoff Ogilvy som trakk det lengste strået da alle de førstnevnte havnet i vanskeligheter rundt greenen.

Følg med på US Open her på Golfsiden. no Les mer