Port Royal, Bermuda

27.10 PGA Tour, Bermuda:
Bermuda Championship
Av: Svein Drange Olsnes
Bermuda Championship spilles 29. oktober- 01. november på Port Royal Golf Course i byen Southampton på Bermuda. Vinner i 2019 var Brendon Todd fra USA med 24 under Par.

Golfbanen er en såkalt «public course» dvs at hvem som helst kan spille her. Det preger mye av banens estetikk med veier for golfbiler på kryss og tvers, men banen betraktes av de fleste besøkende golfspillere som meget vakker og interessant å spille. Dress code: “Proper golf attire must be worn at all times. Jeans, beach wear, track suits and T-shirts without collars are all considered inappropriate” (i tilfelle noen har tenkt seg en tur til neste år).

Proffene, som heldigvis går (enn så lenge), spiller banen 6828 yards som Par 71.

Byggingen av banen startet i 1967 etter flere års utsettelse fordi en grunneier nektet å selge deler av eiendommen sin. Den ble åpnet for spill i 1970. Arkitekt var Robert Trent Jones Sr., Hans to sønner, Robert Trent Jones Jr. og Rees Jones, er også aktive golfarkitekter.

Det er blitt foretatt to ombygninger og oppgraderinger; først i 1995 av Trent Jones Sr., og så i 2009 en enda mer omfattende renovering utført av arkitekten Roger Rulewich som også var en del av Trent Jones sitt originale team i 1970. Foruten forlengelse av banen (nesten 300 yards), generell bunker- og greenrenovering, ble det fjernet mer enn 1000 trær på grunn av ønsket om en åpnere golfbane med mer «linksfølelse», vind og utsikt mot Atlanterhavet.

Robert Trent Jones Sr. (1906-2000), «Father of Modern Golf Architecture», er en av de mest kjente, og var en av de mest aktive golfarkitektene gjennom tidene. Hans karriere varte i nærmere 70 år og han har designet omtrent 400 baner; i 45 delstater i USA og i 35 land over hele verden. Han var også en av stifterne av ASGCA (American Society of Golf Course Architects) i 1948. Han ble berømt (beryktet) da han på 1950-tallet bygde om og forlenget mange av de klassiske banene i USA fra «strategiske» til «straffende» (to betegnelser innen golfbanearkitektur som forteller etter hvilken filosofi en golfbane er prosjektert). Etter at han forandret Oakland Hills i 1951, ble den siden da hetende «The Monster».

Mange som spiller i Spania kjenner hans baner, som f. eks. Marbella, Los Naranjos, Valderrama og Sotogrande. Litt på siden, men som er svært betegnende for Trent Jones sine baner: Jeg spilte vakre Sotogrande dagen etter en stor turnering. Greenstimpen var 13. Med Par 3-Hull på 220 meter og Par 4-Hull på over 400 meter og alltid opphøyde og svært hellende greener og bratte skråninger utenfor greenflaten, passet golfbanen ikke mitt golfspill, for å si det sånn, men det illustrerer godt hva som møter proffene når de spiller i forhold til vår amatørgolf på enklere baner.

Deler av Port Royal Golf Course ligger nydelig til langs kysten og flere av hullene er dermed utsatt for vind. Banen er ranket som en av de beste «public courses» i verden.

For de gressinteresserte kan nevnes at gresstypen er Bermuda, med typen TifEagle på greenene. Apropos Bermudagress: Leste her forleden intervju med Tiger Woods som sa at grunnen til han i sin tid flyttet fra California til Florida, var ønsket om å kunne perfeksjonere seg på Bermudagress.

Her er beskrivelse og spillestrategi-anbefalinger på noen av hullene:

#1- Par 4, 438 yards
Åpningshullet er et dogleg Par 4-Hull. Langtslående spillere må ta hensyn til tjernet som er i spill. Dype bunkre og et vannhinder ved greenen.

#2- Par 5, 553 yards
Dette er for de fleste et «3-slagshull», men mange av proffene vil forsøke å treffe greenen på 2 slag. Det er viktig å plassere utslaget for å kunne legge seg opp med slag 2 på et flatt område på fairway eller ha sjanse til å komme med riktig vinkel inn mot en opphøyd og vanskelig green med dype bunkre på alle sider.

#5- Par 4, 380 yards
Dette er, for proffene, et kort dogleg venstre Par 4-Hull. Bunkre på begge side av fairway. Greenen er en av de største på banen, men man kan få problemer hvis innspillet havner på feil side av flagget

#12- Par 4, 383 yards
Utslaget er slakt oppoverbakke med bunkre på høyre side. Greenen er en typisk «Trent Jones-green»; opphøyd med dype bunkre og bratte skråninger.

#16- Par 3, 235 yards
Dette lange Par 3-Hullet er banens «signatur-hull» og betraktes av mange som et av de mest spektakulære golfhull i verden. Med havet på venstre side, må man slå et skikkelig slag til en opphøyd green. Det er vinden som er utfordringen. Mange spiller safe og lander til høyre for greenen. Da har man en utfordrende pitch i retning sjøen. Det er vanlig å ønske hverandre lykke til før man slår ut her. Der er fire teesteder, så «vanlige folk» slår ut mye nærmere greenen.

#17- Par 5, 507 yards
Vinden er svært avgjørende, så for å få en god score må man plassere utslaget. Siden der er vann på venstre side, vil mange som spiller mer konservativt legge seg på høyre side der flere bunkre er i spill. Greenen er opphøyd og meget ondulert med bratte skråninger utenfor selve greenflaten, noe som gjør at spillerne må være sikre på seg selv før de velger å slå mot greenen på andreslaget. Et utfordrende Par 5-Hull for de fleste.

#18- Par 4, 410 yard
Avslutningshullet er et middels langt Par 4-Hull der utslaget er slakt oppoverbakke. Der er fairwaybunkre på begge sider og innspillet er til en opphøyd green med 3 platåer. Som regel kreves det en kølle mer enn man tenker i forhold til lengden. Hvis man havner langt fra flagget, er man definitivt i «3putt-land».