|
|
Tilbake
til første side Debattsiden
Golfreiser
 Svein
Drange Olsnes er golfbanearkitekt
19.09 Banedesign:
Hva er et godt golfhull?
Mange er interesserte i gofbanedesign. Da er denne artikkelen høyaktuell.
Av: Svein Drange Olsnes
Golfbanearkitekt
Senior member of European Institute
of Golf Course Architects-EIGCA
Hvis man stiller dette spørsmålet til golfspillere på forskjellige
ferdighetsnivå, får man svært forskjellige svar. For de fleste knyttes gjerne
svaret opp mot en hendelse, en personlig opplevelse eller at man spilte bra på
et hull som i utgangspunktet så vanskelig ut.
For mange profesjonelle og scratchspillere skal et godt golfhull være svært
vanskelig. Det skal være en skikkelig test og en utfordring. Men er et golfhull
godt bare fordi det er vanskelig?
Å lage et vanskelig golfhull, er det letteste for en golfbanearkitekt; langt,
smalt, høye trær og høy rough nær fairwayen og mange dype bunkre. Men er det
slik vi ønsker det? Vil vi trekke flere golfspillere til golfbanene hvis alle
føler at de blir straffet hele tiden når man gjør den minste feil? Meningen med
golfspillet er vel heller at man skal føle at man lykkes når man får til det man
prøver på?
Er det mulig at et golfhull kan tilfredsstille både lav- og høyhandicaperen? Kan
det tenkes at der finnes kriterier og prinsipper som må oppfylles for at dette
skal være mulig?
Uansett, en golfrunde skal være en reise gjennom et naturlig landskap og gi
positive golf- og naturopplevelser, rett og slett "fun to play".
Klassisk golfdesign før og nå
15 av de 20 første på Golf Digest sin rankingliste av amerikanske golfbaner, ble
bygget i mellomkrigstiden, tidsepoken som i golfarkitektursammenheng kalles The
Golden Age".
Med utgangspunkt i de gamle skotske banene og The Old Course i St. Andrews i
særdeleshet, skapte arkitekter som Harry S. Colt, Alister Mackenzie og George C.
Thomas golfbaner som Pine Valley, Riviera og Cypress Point i USA og Royal
Melbourne i Australia, som i ettertiden er blitt stående som "klassiske".
Takket være at mange av disse arkitektene tok fotografier og skrev bøker om sine
mesterverk kan man også i dag få forståelse for deres måte å tenke på.
Flere arkitekter, som for eksempel Tom Doak, Bill Coore og Ben Crenshaw, begynte
i midten av 1990-årene å utvikle en ny retning kalt "minimalistisk
golfarkitektur" basert på naturtilpasning og klassiske prinsipper. Disse banene
ble straks populære og anses av mange som fremtiden innenfor golfarkitektur på
grunn av at de fremelsker spilleglede og gir golfspillerne flere valg fra
teestedet enn "langt og rett", samtidig som de er billige å bygge.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Cypress Point GC. Et klassisk mesterverk fra 1927 signert Alister Mackenzie.
Amerikanske arkitekter, som skapte seg et navn i USA på 80 og 90- tallet, har i
de seneste årene etablert seg i Europa fordi det amerikanske markedet ønsker
andre arkitekter som sverger til den "minimalistiske" stilen med naturtilpasning
og lite masseforflytning. Det paradoksale er altså at i i Europa, også i
Skandinavia, er det blitt bygget golfbaner til en kostnad og etter
designprinsipper som amerikanerne forlater.
Strategi
Strategi er arkitektens måte å spørre spillerne om hvordan de har til hensikt å
løse de problemene som ligger foran dem, og strategi er også den største
forskjellen mellom lange, smale golfbaner og golfbaner bygget ifølge de
klassiske prinsipper.
Hvis arkitekten har gjort jobben sin, skal den ruten fra teestedet til greenen
som automatisk fører til bedre scoringsmuligheter, være vanskeligere enn den
lengre, sikrere ruten. Ellers, hvis man ikke trenger å ta noen risiko, så er der
heller ingen forskjell på gode og dårlige valg, altså ingen strategi.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
 Pacific
Dunes, Oregon USA. Her har man flere valg fra teestedet. Arkitekten Tom Doak er
en av de fremste eksponentene for naturtilpassede strategiske golfbaner
tilpasset alle kategorier golfere.
Hindringer
Bunkrene, deres utforming og plassering, er ofte det elementet som betyr mest
for banens utseende og karakter. På en golfbane hvor det kun kreves lange, rette
slag, vil bunkrene være plassert på hver side av en smal fairway. En
golfarkitekt etter den strategiske skolen vil plassere bunkrene diagonalt langs
den ideelle spillelinjen, altså be spillerne om legge seg så tett til bunkrene
som mulig for på den måten å få en bedre innspillsvinkel mot greenen. Men det
viktigste er at man kan prøve og feile uten at det medfører fatalt resultat,
eller spille seg godt klar fra hindringene. Det blir bare vanskeligere å få god
score.
De klassiske arkitektene var mestre i å forme konturer i spillefeltet for å
påvirke ballens retning når den triller langs bakken. Dette, sammen med
kortklipt gress, kan ha stor betydning for eksempel ved innspill på et langt par
4 hull.
Trær skal plantes med omhu, helst i grupper og langt fra fairwayen. En tett
trerekke er svært straffende og gir få muligheter for heroiske slag retning
greenen. Tendensen i dag er at på de gamle banene i USA fjernes tusenvis av trær
for å øke fairwaybreddene og dermed få tilbake hullenes opprinnelige karakter,
variasjon og spillestrategi.
Mange klassiske baner er blitt ødelagt av at høy rough etableres nær fairwayer
og greener.
Et godt eksempel på dette, er den fantastiske, skotske banen Carnoustie, en av
verdens mest strategiske baner, som under The Open i 1999 hadde landingsområder
på 15 meter eller smalere på flere hull. En runde på Carnoustie dreier seg
vanligvis om å manøvrere forbi alle bunkrene. The Open i 1999 dreide seg mest
om, på en eller annen måte, å prøve å holde seg på kortklipt gress, og det kan
neppe kalles strategisk golf.
Vannhindre brukes i begrenset grad på en klassisk gofbane. Grunnen er at de er
altfor straffende, man taper minst et slag, uansett. Hvis de brukes, er det på
samme måte som bunkre. Ved å prøve å legge seg nær dem, får man som regel bedre
innspillsvinkel mot greenen.
Greenen
Greenen er det siste redskapet en golfbanearkitekt har til å lage variasjon og
individuelt uttrykk fra hull til hull. Både selve greenen og plassering av
bunkre må virke som en helhet, ellers vil verken greenen eller hullet fungere.
Ingen greener er helt like, og størrelse, form, konturer og antall mulige
flaggplasseringer, bestemmer store deler av hullets strategi. Et problem i dag
med krav til lavere klippehøyde og dermed raskere greener, gjør at arkitektene
ikke kan lage så store høydeforskjeller fordi mange av puttene rett og slett vil
renne av greenflaten.
På de store mesterskapene ser man ofte at der er høy rough helt inn mot selve
greenflaten. Dette gjøres for å straffe de spillerne som ikke klarer å stoppe
ballen på greenen.
Hvis man studerer de klassiske banene, ser man at greenene ofte er opphøyd og
har kortklipte områder på alle skråningene helt inntil putteflaten. Å ikke
treffe greenen betyr et ekstra, presist slag mot flagget for å redde scoren.
Hvordan slaget skal utføres, og hvilken kølle som skal brukes, er spillerens
eget valg utifra erfaring, kreativitet og tekniske ferdigheter.
Greenområder med mange konturer, kortklipt gress og velformede bunkre gir mer
interessant golf for golfspillere på alle ferdighetsnivåer.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Pacific Dunes, Oregon USA. Ved innspill til Green 18 må man ta
hensyn foregreenens konturer for å få et godt resultat. Hvilken side man ligger
på fairwayen er også viktig.
Optimal klassisk, strategisk design?
The Masters spilles som kjent på Augusta National hvert år i April. Selv om
banen i dag fremstår mer som en botanisk hage enn som den naturbanen den en gang
var, er den fortsatt en av verdens mest strategiske golfbaner. Mange husker
duellen i 1996 mellom 1990-årenes beste golfspillere, Greg Norman og Nick Faldo.
Etter tre runder ledet Norman med god margin, men på den siste runden tok Faldo
innpå for hvert hull. Da de stod på midt på hull 13, var de helt likt. Hull 13
er et kort par 5 hull dogleg venstre, der utslaget kan være helt avgjørende for
den videre strategi. Det beste utslaget fra tee er en lang drive som må hookes
rundt skogen langs fairwayens venstre side. Grunnen er at en sidehelning på
fairwayen fører en perfekt slått ball fremover og man får et kort innspill til
en opphøyd green. Foran greenen er der en bekk og bak er der bunkre.
Millioner av TV-seere fra hele verden fulgte med og kunne konstatere at Faldo og
Norman brukte nesten 10 minutter før de bestemte seg for om de skulle gå for
greenen eller legge seg kort. En feilvurdering og hele Mastersturneringen kunne
glippe. Til slutt slo Faldo et perfekt innspill og to-puttet for birdie. Norman
la seg opp, slo en pitch til en meter fra hullet og fikk også birdie.
To alternativer, samme resultat og seier til den strategiske golfbanen Augusta
National representert med det fantastiske hull 13 og banens arkitekt Alister
Mackenzie.
Augusta National Golf Club, Hull 13 Par 5.
Se også denne artikkelen av Svein Drange Olsnes:
Er lengre baner eneste løsningen?
Les mer
-----------------------------------------------------------------------------------------------------
Her finner du
DEBATTSIDEN
Her diskuterer du golf
Si din mening!!
|
|
|
|
|
|
